© 2015 by Norice Seafood AS.

Lutefisk

Tradisjonelt har lufttørket fisk (tørrfisk) vært benyttet som råstoff for lutefisken, for å få et godt produkt så var en her avhengig av at råvaren var fersk og av god kvalitet. Videre så måtte tørkeforholdene være optimale noe de ikke alltid var, derfor ble den dessverre av varierende kvalitet.

 

Noe som en i tidligere tider merket seg var at råvaren klippfisk som i tillegg til lufttørking også ble saltet var at denne hadde en mye jevnere og bedre kvalitet, når denne ble benyttet som råstoff istedenfor lufttørket tørrfisk. Imidlertid så ble denne formen for råvare sett på som mer eksklusiv og dyrere da saltet også i sin tid var en kostbar vare.

 

Det er denne eksklusive lutefisken Norice Seafood AS nå har kommet frem til en eksklusiv og smakfull lutefisk med jevn kvalitet og som er skinn og benfri, dette må vel være Lutefiskens XO.

Klippfisk

På 1400 tallet var det en prisoppgang på ca. 400% på tørrfisk grunnet for lite tilgang. Da søkte folk til fiskevera, selv om det etter “Svartedauen” var god tilgang på  gårdsbruk som lå brakk både i innlandet og langs store deler av kysten vår, underveis så forsøkte en hele tiden å finne andre konserveringsformer som ikke var så avhengig av godt vær for å gi god kvalitet. Med klippfisk kom det et nytt innslag i tilvirkningen.

 

En foregangsmann her var hollenderen Jappe Ippes som i 1691 fikk kongelig løyve til å kjøpe og tilvirke klippfisk, men tiden var ennå ikke moden, mest på grunn av at saltet var for kostbart. Først med skottane Ramsey og Gordon rundt 1740 vart det fart i sakene, et bilde av utviklingen kan fiskeeksporten over Molde gi: I 1743 var det eksportert 33,5 tonn klippfisk over Molde, dette tilsvarte 10% av tørrfiskeksporten.

 

I 1747 ble det eksportert hele 291,5 tonn klippfisk mot 162,5 tonn tørrfisk, etterhvert fikk folk større og større innsikt i den nye måten å foredle og konservere fisken på og som ga en god og jevn kvalitet. I følge Hans Strøm ble klippfisken på denne tiden i all hovedsak tilvirket av torsk og etter å ha ligget nedsaltet i 3 uker ble den lagt ut på klippene og så lenge været var godt og tørt lå fisken med kjøttsida opp, og når det ble regn ble fisken snudd.

 

Rundt 1900 gikk prosessen fore seg på følgende måte: Tørkingen begynte etter at fisket var slutt som regel i april, før saltfisken kunne legges på klippene måtte den vaskes for å få vekk blodrand og lignende. Om natta la en fisken sammen i store stabler, med presenning rundt for deretter å få en toppdekning en såkalt “fiskeflake”.

I dette arbeidet ble både unge og eldre engasjert da metoden var noe arbeidskrevende.

 

Klippfisken ble et betydelig gode for fiskerne fisken økte i pris og ga dem kontante midler.